babelkunst
english / norsk

Hideki Kanno: Communication Studies

 

Hideki Kanno: Tree Story Forest Project (håndmalte CD-plater)

Hideki Kanno: Tree Story Forest Project og Direct

 

Hideki Kanno: Direct (olje på plate, olje på lerret)

 

Hideki Kanno: NYC Inside Out (mp3-spiller, forsterker, høyttaler i boks)

 

Hideki Kanno: Kyuso Drawing Series (print, olje, stempel på tracingpapir)

 

Hideki Kanno: Kyuso Drawing Series (print, olje, stempel på tracingpapir)

 

Hideki Kanno: Kyuso Drawing Series (print på tracingpapir)

 

Hideki Kanno: Kyujin (olje på lerret)

 

Hideki Kanno: Wordscape II

”TRANSLATION FOR COEXISTING”
– samtaler for en annen verden

"My kinships are made up of the florid, machinic, organic and textual entities with which we share the earth and our flesh."
Donna Haraway

Hørt fuglekvitter i skogen og lurt på hva de synger om? Opplevd å ha snakket til datamaskinen din (og fått svar tilbake)? Befunnet deg i et land hvor du hverken kjente skikkene eller språket? Følt nærhet til et tre?

Hvordan mennesker med ulik bakgrunn og livssyn, samt mennesker og andre arter, det være seg dyr, planter eller maskiner, kan kommunisere og sameksistere, er noe som opptar den japanske lydkunstneren Hideki Kanno. Gjennom arbeidet med lydinstallasjoner, ute i naturen så vel som inne i galleriene, prøver han å finne nye måter for menneskene å kommunisere med sine medskapninger på. Å kommunisere trenger imidlertid ikke bety å snakke samme språk.
-Kommunikasjon handler om så mye mer enn språk! Vår forståelse er aldri fullstendig, det er en umulighet, sier Kanno. - Det handler om å nærme seg noen andre og prøve å forstå deres behov, handlinger og ønsker; å forstå deres livsverden.

Lyd blir dermed en viktig komponent i Kanno sine arbeider. På Babel presenterer han installasjoner og objekter som publikum kan utforske og delta i. Du kan også sette deg ned på et teppe på golvet og lene deg mot myke puter mens du ser på noen av hans filmer, fra ulike samarbeidsprosjekter såvel som egne.

Sameksistens
Noen ganger kan det være enklere å forholde seg til trær og dyr, enn til mennesker, men det krever også at vi forsøker å nærme oss disse ulike eksistensformene.
- Det dreier seg med andre ord om ”translation for coexisting”, som er navnet på et av dine tidligere prosjekter? spør jeg.

En gang ville nemlig Hideki prøve å få fugler og mennesker i samtale med hverandre. Prosjektet ble gjennomført i Taiwan på et sted midt i byen An-ping, ved et nedgrodd hus hvor mange fugler samlet seg. Håpet var at menneskene i byen skulle kunne føle større nærhet til fuglene, og se dem som likeverdige samtalepartnere snarere enn objekter for egen nytelse. I Taiwan er det nemlig svært vanlig å holde sangfugler i bur.

Bindeleddet mellom mennesker og fugler ble ikke en gammel vismann, men avansert teknologi.
-Jeg installerte tyve fuglebur og mikrofoner, hengende fra taket av det overgrodde huset. Høytalerne som var festet i trærne rundt var koblet til en forsterker og en laptop. På forhånd hadde jeg samlet fuglesang fra ulike steder i Taiwan for å bruke i samplingen. Jeg prøvde å finne en analogi mellom menneskestemmen og fuglenes sang, basert på lyder; styrke, klang, skarphet, rytme, hastighet osv. Ut i fra dette lagde jeg et program som ”oversatte” menneskenes stemmer til fuglenes stemmer, forteller Kanno. Ved å ha mikrofonene hengende fra taket ble også deltakerne oppfordret til å kikke oppover mot fuglene, og til å se at de befant seg i vakre omgivelsene hvor solen skinte gjennom løvet på trærne.

Dette var, som de fleste av Kanno sine arbeider, et interaktivt kunstverk. Når en deltaker snakket inn i mikrofonen, konverterte dataprogrammet denne stemmen til fuglesang, og spilte denne over høytalerne på det samme stedet.
- Selv om oversettelsessystemet ikke er ”sant” opplevde jeg flere ganger at fuglene svarte på ”fuglesangen” fra menneskene, sier Hideki. Han ser ikke teknologien som en ensidig trussel ovenfor naturen, som noe vi må kvitte oss med for å komme tilbake til en mer harmonisk tilværelse. Tvert imot blir teknoloigen et redskap for å nærme seg det som som er annerledes enn oss selv.

–Vi kan ikke bare dømme all teknologi som destruktiv, men se etter nye og bedre måter for maskiner, mennesker, dyr og planter å sameksistere på sier Hideki. Han vil utforske de poetiske mulighetene i disse sameksistensene, med lyd som et viktig medium og uttrykk.


En virtuell skog
Hideki er en samler. Og en sampler. Han reiser rundt omkring og samler blant annet stemmer og mikser dem til lydinstallasjonene sine. Stemmen rommer noe sterkt for Kanno. Fra et av hans lydobjekter i galleriet kan du høre stemmen til en guide på en turistbuss i New York. Bussen kjører forbi de mest kjente severdighetene i New York. Ved å transportere stemmen og lydene fra New York til Babel på Lademoen, gir Kanno de besøkende muligheten til å danne seg et bilde av denne hendelsen, til å leve seg inn i en annen situasjon. Åpne lokket på boksen og hør selv.

Til ”The Story Forest Project” har han samlet stemmer fra mange flere land; fra Polen, USA, Japan, Russland, Taiwan, Norge, Sverige, Finland og Polen. ”The Story Forest Project” er et av hans samarbeidsprosjekt med den amerikanske forfatteren Stephen Ausherman, som skriver tekstene. Tekstene er små poetiske brokker om trær, som Kanno så får folk til å lese inn i mikrofon. Dette interaktive prosjektet har pågatt i flere år, og han forteller meg at han allerede planlegger flere turer, blant annet til Østerrike, Tyskland og Frankrike.
Ideen var opprinnelig at stemmene skulle spilles over et stort antall høyttalere samtidig for å skape en ”virtuell skog” inne i galleriet. På Babel kan imidlertid de besøkende høre de fortellende stemmene en for en på et headset i galleriet. Stemmene som forteller dystre og vakre, forunderlige og magiske historier om trær vokser seg til en stor mangeslungen skog i vår forestillingsverden.

- Du sier at denne installasjonen skal åpne opp for refleksjon over trær som fenomen og våre relasjoner til dem, med muligheten for å gi nye perspektiver på skogen ”der ute.”
Kanno nikker. – Jeg følte at jeg ville gjøre noe for naturen, uten at jeg skulle bli fulltids miljøaktivst eller plante hundre trær om dagen. Det er mitt håp at dette prosjektet skal få folk fra ulike kanter i verden til å samles i refleksjonen over hvordan vi lever i relasjoner til trær, og hva vi får fra dem.

Vi hører stemmer med ulike aksenter fortelle om kunnskapens tre i Edens hage, om skumle, gamle eiketrær og skogholt hvor illgjerninger kan finne sted, vi hører om noen som faller ned i et kaninhull (Alice i eventyrland?), svarte ravner flyr i flokk fra et tre og svever over gresslettene, en mann selger små bonzai-trær på gata, mens andre planlegger å myrde ham. Trærne og skogen knyttes både til vakre, skjebnesvangre og skremmende hendelser. Den ”virtuelle skogen” får sin eksistens i sammenfiltringene av ulike fortellinger og assosiasjoner mennesker imellom. Kanskje vil de se skogen der ute med andre øyne etterpå?

Men Kanno er like så opptatt av selve stemmene til de som leser.
-Jeg har forsøkt å visualisere stemmene deres, forteller han, og viser meg cd’er som han har malt gule organiske flekker på. Disse henger på rekke og rad i små plastmontere på veggen ved siden av headsettet. Han arbeidet mye med abstrakt maleri tidligere, hvor synestesi blir viktig – sammenhengen og forhold mellom de ulike sansene. Denne følsomheten kan man kanskje finne igjen i de interaktive og audiovisuelle installasjonene hans, hvor overlappende assosiasjoner spiller en viktig rolle.


Poetisk landskap
- Men i ”Wordscape” er det samtaler mellom mennesker og maskiner som står i sentrum?
-Ja, her har jeg lagd et system som sampler stemmer og som reagerer når folk snakker inn i mikrofonen. Det skal skape et lydlandskap inne i gallerirommet, forteller Hideki.

Installasjonen er en variasjon over en rekke ligenende installsjoner han har gjor tidligere, slik som ”Poetrythm”(2004) og ”Voispace”(2002). Fra galleriets tak henger det en mikrofon som, i tillegg til en prosjektor og to høytalere, er koblet til en bærbar pc. På den ene veggen prosjiseres ord som strømmer sakte fra nederst til øverst. Disse er programmert av Kanno. Når noen snakker inn i mikrofonen, sampler programmet disse og spiller de av over høyttalerne, og nye ord dukker opp. Man kan velge å uttale de ordene som flyter over skjermen eller finne på egne. Ordene som snakkes inn vil også vise seg på skjermen i ulik rytme og størrelse.

Etterhvert fylles galleriet med røster og ord. Noen ganger danner det seg små setninger i denne sammenfiltringen, men man kan også delta aktivt og snakke inn ord som danner setninger, dikt eller sanger. Maskinen vil ta opp opptil tohundre stemmer og er programmert til å spille disse i tilfeldig rekkefølge.

-Du har uttalt at det var møtet med andre språk som inspirerte deg til å lage ”Wordscape”? – Ja. Jeg fikk ideen til dette prosjektet når jeg jobbet som gjestekunstner i Madrid i Spania og omgikkes med mennesker som jeg ikke delte språk med. Mange var heller ikke særlig gode i engelsk. Det ble mange misforståelser på grunn av dette, fordi man legger ulike betydninger i ord og setter de sammen på feil måte. Du kan se ”Wordscape” som et forsøk på å gjøre noe poetisk ut av disse misforståelsene, og få folk til å reflektere over de ulike assosiasjonene ordene kan vekke i oss, sier Kanno.

Forholdet mellom lyden og rommet synes også å være viktig for Kanno.
- Ja, helt klart. Rommet muligjør deltakelse. Om man skulle se installasjonen som et maleri, ville både høytalerne, prosjektoren, maskinen, rommet og deltakerne – alt dette – utgjøre hele maleriet, forklarer han. Installasjonen trenger mennesker for å eksistere. Jeg har bare satt opp et system, og er selv en deltaker og tilskuer under utstillingen, sier Kanno. –Det nærer seg på menneskenes røster for å vokse!

Hideki setter stor pris på hvordan verket tar uante retninger i møte med forskjellige publikum. Ved utstillingen i Spania var det en tyrker som sang inn i mikrofonen, og flere fulgte etter. Til slutt dannet det seg et kor i hele rommet; en mektig opplevelse, forteller han. Menneskene som kommer til utstillingen knyttes sammen gjennom lyd i Kanno sine avanserte systemer. Ordene kommer og går, stokkes om og får nye betydninger i møte med nye ord. I møtene mellom ulike menneskers røster og assosiasjoner og maskinens programmering skapes tilfeldig audiovisuell poesi.

Anja Johansen
juni 2006