Surrealistiske hemmeligheter
Skildring av en utstillingsopplevelse

”Via Space”
Angelika Markul, Maciej Kurak, Hege Lønne
Kurator Michal Jachula
11. – 22.oktober 2006

Som en del av NTNUs Polen-biennale viser Babel en utstilling med polsk samtidskunst. Angelika Markul, Maciej Kurak og Hege Lønne går sammen om ”Via Space”, kuratert av Michal Jachula.

”Via Space” består av videokunst og installasjon som i helhet preger og forvrenger utstillingsrommet på en eksperimentell måte. Ellers lyse og lette Babel fremstår som mørk, kald og mystisk. Det er noe fremmedgjørende ved både lyd og bilde. Samtidig er flere av verkene muntre og humoristiske. Det er som om detaljer og scener fra drømmer her kombineres for å gjøre deg usikker på om du er våken eller ei.

Rom er det overliggende temaet for denne spennende sammensetningen av tre kunstneres arbeider. Den røde tråden binder verkene sammen på en løs måte, uten å være styrende for hvordan man betrakter dem. Lyset fra videoene kombineres med grønt lys fra et lysstoffrør, og vinduer er dekket for slik at ”Via Space” blir en lukket verden. Rommet er oppdelt, slik at hver kunstner får en egen sfære; mens ett verk er helt atskilt fra de andre og utgjør et eget lite rom.

Angelika Markul er ansvarlig for det litt syke grønne lyset. Hennes verk ”Casela” består av to videoer som står sammen på hver sin side av et hjørne, samt en dyrekropp på en planke som står lent inntil veggen. Kroppen er opplyst av neongrønne lysstoffrør, og er i publikums sfære – rett ved siden av oss når vi står og ser på videoene. Prosjektert på veggen ser vi deler av et merkelig dyr. Eller er det to ulike dyr? Er det en kanin? En kamel, en lama? Følelsen av undring forsterkes av dyrekroppen på planken; hvilken del av dyret er dette? Er det levende eller dødt? Lyden fra videoene er en filtrering av dyre- eller insektlyder, og vi ser en irriterende flue som flyr rundt hodet til ”lamakaninen”.

Et gjennomgående tema for Markul er nettopp motsetningen mellom liv og død. Eller er det kanskje ingen motsetning? Hennes arbeider beveger seg i en mellomsone. Det er nødvendigvis ingen klare grenser mellom liv og død. Heller ikke mellom natur og kultur. Markul viser ofte dyr i sine videoer. Men det er ikke kun i seg selv disse dyrene har betydning; det er menneskenes forhold til dem som er det vesentlige. Den innpåslitne flua er ekkel. Den forbindes med noe urent. Og dyrekroppen på planken blir grotesk, ubestemmelig og ambivalent. Vi liker å vite hva vi ser. Det ligger en hemmelighet i ”Casela” som ikke er helt til å gripe, og det skaper forvirring og ubestemmelige følelser.

Noe mellomliggende og ambivalent finner vi også i Maciej Kuraks ”In between”. Vi må stå ute på gata for å se dette verket, det er helt atskilt fra resten av ”Via Space”. Her lever det uforstyrret sitt eget liv, og reiser slik mange spørsmål hos tilfeldig forbipasserende: Hva er dette? Er dette kunst? I alle dager, er det noen som bor her? For det smale rommet er iscenesatt som et hjem. Vi kikker inn i en rød stue, innredet med bord, stoler, lampe, skap og en kommode med en tv. Etter en liten stund går det imidlertid opp for oss at dette rommet er glemt og forlatt, og det har ikke vært noen her på lenge. Det er fullt av støv og skitt på bord og gulv. Hvorfor står tv-en fortsatt på? Plutselig ser vi at dette slett ikke er noe rom å leve i; stolene er kuttet slik at vi kun ser halvparten av dem, resten ”forsvinner” inn i veggen. Kuraks rom er som hentet fra drømmenes absurde verden. Ting er bare nesten som de skal være.

En annen type surrealisme finner vi i Hege Lønnes kunst. Et par briller ligger utstilt, støttet av en vodkaflaske. Dette er hennes ”NOI – New Optical Instrument”. Brilleglassene er av speil. Ta dem på deg, og du vil se verden på en helt spesiell måte. Gravitasjonen oppløses og romoppfattelsen forvrenges. Du er nok en gang i en drømmetilstand – eller i en rustilstand etter å ha helt i deg hele vodkaflasken.

Lønnes videoer, seks i antallet, vises fortløpende etter hverandre. De kan slik fungere som ”kapitler” i ett helhetlig verk, samtidig som de tydelig er uavhengige. ”Karol Robak” er et personlig portrett av en sympatisk, flørtende mann; en hverdagslig Casanova med glimt i øyet. Musikken vi hører er et opptak av lille Valentyna Breslavska som synger på gata. Sangen fester seg til minnet, og preger og preges av rommet. Du trekker på smilebåndet samtidig som du grøsser. I neste film, ”Maria Mickiewicz”, møter vi en dame som Hege Lønne traff på ferga fra Polen til Sverige. På hjemturen møttes de tilfeldig igjen, og fant ut at de ville ta bilder av hverandre. Det var en vindfull dag, og Maria sa henrykt ”It’s very nice to take pictures in wind! Everything is blowing. For example my skirt.” Marias flagrende, blå skjørt er modellert i plastelina, og fotografiene blir til en animasjon. Hun blir en slags eldre, usminket utgave av Marilyn Monroe i det berømte fotografiet.

Andre figurer i Lønnes videoer er budeier som kaster snøballer, blå menn som setter seg opp for så å legge seg ned i ”Intelligent carpet, or group performance in public space”, og to bjørketrær som blir koset med og klemt på. Bjørka gir energi og kurerer hodepine, det er utbredt kunnskap i Polen. Den siste videoen viser en liten fortelling om et hus på et øde sted. Landskapet er nakent og forlatt, lik Maciej Kuraks rom. Et sted du igjen bare ser i drømme. Sammen med Angelika Markuls videoer representerer disse videoene en spesiell atmosfære og et ønske om å sette seg fast i minnet til betrakteren sammen med den unike romfølelsen du får i utstillingen. Som utenforstående har man følelsen av å ikke helt ha klart å røpe en hemmelighet, og det ligger en vedvarende uro og noe uløst i luften. I denne flertydige mystikken ligger en av utstillingens kvaliteter.

Det er definitivt mest virkningsfullt å besøke ”Via Space” etter mørkets frembrudd. Du ser Maciej Kuraks ”In between” som et opplyst, nesten (men bare nesten) hjemmekoselig rom, og opplevelsen av fremmedhet og fjernhet forsterkes. Selve utstillingsrommet der Hege Lønnes og Angelika Markuls arbeider vises er også enda mørkere, enda grønnere og enda mer mystisk om kvelden. Når du har sett nok og går ut i høstkvelden tar du deg selv i å nynne på Valentyna Breslavskas sang, og blir skremt av deg selv. Stemningen slipper ikke taket før du er inne i et virkelig hjem.

Solveig Lønmo