babelkunst
english / norsk

Gunnar Wærness

Gunnar Wærness

Gunnar Wærness

Annika Borg

Annika Borg

Annika Borg

Monica Aasprong

Monica Aasprong

Monica Aasprong m.fl.

Anna Hallberg

Anna Hallberg

Anna Hallberg

Ylva Westerlund

Ylva Westerlund

Leif Holmstrand

Kajsa Dahlberg

Marit Lindberg

Dea Svensson

Dea Svensson

Kari Mjåtveit

Babelsk Paragone

”Oversettelse”
Kurator Henrik Skotte
En del av Trondheim litteraturfestival
Babel, 3.-13.mai 2007

Språkforvirringen som oppsto da Gud straffet menneskene fordi de hadde vært så arrogante og bygget tårnet i Babel var frustrerende. Plutselig snakket menneskene ulike språk, og kunne ikke lenger forstå hverandre. Et nytt fenomen ble til, nemlig oversettelse.

Oversettelse er temaet for årets Trondheim Litteraturfestival, og i den forbindelse er ti billedkunstnere og forfattere invitert til å lage en utstilling i galleri Babel. Her er de to eldgamle søsterkunstene satt sammen for å eksperimentere med en mulig oversettelse mellom de to. Paragone (italiensk for ’sammenligning’) er en litterær sjanger som har til hensikt å sammenligne to kunstarter eller fenomener, og helst sette det ene hierarkisk over det andre. Utstillingen vi her ser kan neppe kalles kompetitiv – den er heller et vennskapelig samarbeid der ordkunstnere møter billedkunstnere. Kan vi likevel finne spor av sammenligningen som startet allerede i antikken?

Gamle diktere som Plinius, Cicero, Vergil og Ovid beskrev så billedlig som mulig malerier og skulpturer fra sin samtid. De gjorde et poeng ut av at man skulle se bildet for sitt indre bare ved å lese disse beskrivelsene, som ble kalt ekphrasis. Kunstverkene forsvant for ettertiden, men dikternes tekster sto igjen som vitner om antikkens mesterverker. I renessansen fant kunstnerne frem disse ekphrasis, og da gikk oversettelsen andre veien – fra litteratur til billedkunst, og de malte bilder ut fra tekstene. Samtidig ville kunstnerne konkurrere med antikken, og paragone-diktningen florerte. Hvilken tidsepoke har forrang, og enda viktigere; hvilken kunstart står høyest? Den som har tidsdimensjonen med seg eller den som besitter romdimensjonen? Noen mente ut pictura poesis – som bildet, så diktningen; mens andre ville snu på uttrykket (uttrykket dukket for første gang opp i den gamle, romerske dikteren Horats ”Ars Poetica”). Det ble et poeng for billedkunstnerne å visualisere tid, eller å kreve tid av betrakteren gjennom å legge inn så mange referanser til blant annet litteratur at man var nødt til å studere bildet lenge for å få med seg alle skjulte betydninger.

Samtidskunsten har fortsatt en slik streben, og tatt i bruk ulike strategier for å inkorporere en fjerde dimensjon. Installasjonskunst følger de tidlige modernistenes sans for bevegelse i billedkunsten , og forsøker slik å smelte dimensjonene sammen til romtid. Vi må bevege oss gjennom kunstverket som utfolder seg i rommet, noe som krever bruk av tid. Vi kan ikke lenger oppleve kunstverket fra ett ståsted. Med Annika Borg sin installasjon ”Fast flytende (versjon 2)” ser vi et godt eksempel på dette. Med et litterært utgangspunkt i en tekst av Samuel Beckett har hun komponert flere lag av tekst på glass (i likhet med en oversetter som avdekker ulike lag i en originaltekst?). Ideelt sett bør vi bevege oss for å se skygge- og lagvirkningene, vi bør til og med gå ut på gata for å se verket fra motsatt side. For å få med oss Anna Halbergs kunstverk må vi på lignende måte kikke opp i taket, for så å se ned på gulvet. Setninger speiles i hverandre og mening oppstår. Utstillingen ”Oversettelse” krever sekvenser av tid, som i en diktopplesing.

Videokunst gjør på samme måte krav på publikums tid. Et knippe humoristiske og sjarmerende videoer av Marit Lindberg tar fenomenet oversettelse på kornet, og viser oss nye måter å lære språk på. I ”Japansk for nybegynnere” ser vi voksne mennesker ”danse” skrifttegnene for å få et lattermildt publikum til å forstå hva de prøver å skrive med kroppen. Skrifttegn oversettes til bevegelse.

Vi klarer ikke helt å la historien være i fred i en utstilling med et tema så tradisjonsrikt som dette, og dveler igjen litt ved tidligere tiders kunst. Dea Svensson er enig, og viser illustrasjoner til en barnebok om katten Dante og jenta Beatrice. Dante Alighieris ”La Divina Commedia” fra tidlig på 1300-tallet er bakgrunn for disse poetiske tegningene. Bokillustrasjon har en lang tradisjon (vi vet for eksempel at de gamle egypterne dekorerte manuskripter) og er et viktig bindeledd mellom litteratur og billedkunst. Nettopp på Dantes tid lå det stor prestisje i dekorasjon av boksider; det er Limbourg-brødrenes bok ”Les très riches heures du Duc de Berry” et godt eksempel på. Det mye yngre fenomenet artist’s books er også representert i utstillingen. Disse kunstnerisk utformede bøkene er noe ganske annet enn illustrerte bøker; de er i seg selv billedkunstverk. Her er oversettelsen mellom kunstartenes tradisjoner altså blitt total.

Lessing skrev på 1700-tallet at kunstartene er på sitt beste når de holdes adskilt. Modernismens Clement Greenberg mente også at kunstene fungerte best når de dyrket sine særtrekk. Theodor Adorno sto i den andre leiren. Han registrerte at kunstartenes grenselinjer frynses mer og mer opp , og mente at dette ikke var noe man trengte å forhindre. Det ligger i tiden, og ”immunitet mot tidsånden er som sådan ingen fortjeneste”. Vi kan altså hoppe frem og tilbake i tid, og se gjentatte og motstridende meninger om forholdet mellom kunstartene. Utstillingen ”Oversettelse” er på Adorno sin side i saken. Her blandes litteratur og billedkunst uten å trekke klare grenser og tydelige definisjoner. Forfattere jobber visuelt og billedkunstnere jobber litterært. Gunnar Wærness gjør begge deler, og viser seg både som forfatter og billedkunstner i et manus til sin kommende bok; collager og tekst gjør boken til et svært visuelt litterært verk.

Utstillingen kan beskrives som en vennligsinnet og positiv paragone, og er mer et fruktbart møte enn en konkurranse. Vi ser at to selvstendige og sterke kunstarter glir over i hverandre, og resultatet blir spennende krysninger. Når de blir satt sammen på denne måten belyses forholdet mellom dem; ikke som konkurrerende rivaler, men som utfyllende kunstformer som samarbeider om å gi publikum rike opplevelser.

Solveig Lønmo