babelkunst
english / norsk

Anja Johansen åpner utstillingen

Ivan Galuzin: Embrace Famous

Ivan Galuzin: Uten tittel (Øye), 2009

 

Ivan Galuzin: People Struggle, 2009

 

 

 

Ivan Galuzin: performance (se video på YouTube her)

 

 

Ivan Galuzin

Ivan Galuzin: Flag Divided (etter Jasper Johns), 2008

Ivan Galuzin: Pile of Crap, 2009

Ivan Galuzin: Uten tittel (Brød), 2008

Ivan Galuzin: GOTPLENTY WILLHAVE MORE, Growth of the Coin, Embrace Famous

Ivan Galuzin: Growth of the Coin, 2009

Ivan Galuzin: Gotplenty got sore, 2009 (Thomas Bayrle tapet på gips)

Ivan Galuzin: At Home, People Struggle, Uten tittel, GOTPLENTY

Jan Freuchen: Sa hatten til koppen, 2008 (lydinstallasjon)

Jan Freuchen: Sa hatten til koppen, 2008

Jan Freuchen: Sa hatten til koppen, 2008

Jan Freuchen: Sa hatten til koppen, 2008

Lars Morell: On the Air, 2009 (vinylfolie på gulv)

 

 

 

 


NEWSPEAK 3: SPEKULASJON

GUTTA PÅ GØLVET
om utstillingen Spekulasjon, Babel 6.-12. mars
av Marte Huke

Ingen vil slukke den ilden som varmer
Det brenner i Trondheim. Det gjør det ofte. Torsdag den 12. mars hadde jeg tenkt meg innom Babel for å se utstillingen Spekulasjon en siste gang, men så står flammene ut av et hus rett over veien for galleriet, i Innherredsveien 61. Det blir ikke noen siste gang innom utstillingen. Jeg blir stående og se på flammene som eter seg gjennom takhellene.

Adresseavisen kan fortelle at det var 15 ulovlige hybler i bygningen som brant. Jeg grøsser og tenker på brannen i Urtegata i Oslo, der 6 mennesker nylig døde på grunn av den samme praksisen. Ulovlige hybler gjør at redningsarbeidet blir uoversiktlig. Tenk om det hadde begynt å brenne om natta. Ville folk ha brent inne? Hvordan tør huseieren å gamble slik med brannsikkerheten?

Bydelen Lademoen er et område med mange spor etter tidligere industri. En stor del av bygningsmassen har huset fabrikker. Innherredsveien 61 er en slik bygning. Den er det som på folkemunne heter «preserveringa». I sin tid omformet Trondhjems Preservering Company billige råvarer fra jord og fjord fra bygdene utenfor Trondheim til lukrative hermetiske varer.

Jeg vet ikke hvem som bodde i de ulovlige hyblene, men de var sikkert ikke de mest beholdne. Jeg diskuterer brannen med en venn jeg tilfeldigvis treffer i kassa på Bunnpris Buran. Med tunge handleposer nærmer vi oss huset som har brent. «Fy faen», sier han plutselig. «Det der er å spekulere i sikkerheten til mennesker som ikke har råd til å betale for seg». «Ja! Det er ren spekulasjon!», sier jeg.

Hva er det du ser på?
Hva betyr spekulasjon, å spekulere? I følge norsk ordbok er det to betydninger:
spekulere ~e're v2 (gj ty. fra lat., av specere 'se')
1 gruble, grunne hva er det du s-r på?
2 anbringe penger, drive forretninger i den hensikt å utnytte konjunktursvingninger til egen fordel s- i skipsaksjer / s- på boligmarkedet / s- i ungdommens motehysteri utnytte for å tjene penger

Jeg er definitivt bedre til å gruble og grunne enn til å drive forretninger. Det kunne aldri falle meg inn å bli børsspekulant eller hushai. Men det er ikke meg denne teksten skal handle om. Den skal handle om hvorfor Jan Freuchen, Lars Morell og Ivan Galuzin er de kunstnerne som er representert på en utstilling med denne tittelen. Arbeider de spesielt i den hensikt å utnytte konjunktursvingninger eller betrakter de noen som gjør det? Hva grunner de på?

Et sørgespill
To av arbeidene grunner - i fysisk forstand - ved at de i sin helhet er plassert på grunnen, on the ground, på gølvet. Det første jeg legger merke til når jeg kommer inn på Babel, noen dager før Innherredsveien 61 står i lys lue, er arbeidet «Sa hatten til koppen» av Jan Freuchen. En hatt og en kopp er plassert på golvet. Begge har en liten høyttaler montert i seg. Ved siden av står en tredje høyttaler. Kablene er synlige, ikke noe forsøk på å skjule dem, gjøre det vakkert. Det er hva det er. Det er en lydinstallasjon. Et lite teaterstykke som varer i vel fire minutter.

«You are shaking that cup like it was a damn tambourine!» «Ha ha ha» (Rist rist rist på koppen, klirrende mynter) «Ha ha ha»

Jeg må bøye meg ned for å lytte. Stemmene er pitchet opp som stemmene i en tegnefilm for barn. Samtalen handler om det å være hatt og kopp og det å være et kunstobjekt. Om det å vare og det å forsvinne, om øyeblikket og det evige. Koppen er en pappkopp for ta-med-kaffe fra 7-eleven, dekorert med navnene på verdens storbyer. Tokyo, New York, Paris etc. (Du kjøper ikke bare varm drikke, men følelsen av å være kosmopolitt den tiden det tar å drikke den. Til og med her i bygdenes by Trondheim). OSLO står det med fete typer. Felles for en kopp og en hatt er de mange konnotasjone til høy/lav status. Koppen er den urbane ta-med-kaffe-koppen og på samme tid den urbane tigge-på-gata-koppen som skal samle mynt. Hatten kan man sprade flott omkring i, eller sende rundt blant tilhørerne etter en endt opptreden. Tidligere sto arbeiderne på Trondhjems Preservering Company med hatten i hånda når de tok i mot lønningsposen sin, ser jeg for meg. Ikke så veldig høy i hatten kanskje?

Hatten og koppen kan ikke komme nærmere hverandre, det er et statisk bilde. Det er et skuespill som er et hørespill. Undertegnede sitter framoverbøyd på golvet og lytter. Tvinger kroppen ned i kne. Møter ordene ved den grå linoleumen.

Hatten og koppen snakker om det ekle i å gjøre seg lekker for å selge. Om å måtte hoppe og spille for å få cash. Om det sørgelige i dette. Arbeidet er sentimentalt fordi det peker på sin egen flyktighet og forgjengelighet. Som koppen sier: «I wonder how it was like when sculptures were made of marble and bronze...those heavy materials» og hatten svarer: «I got the feeling that we won´t be around as long as those guys».

De inntar lavstatus: de er små, verdiløse gjenstander plassert på golvet. Stemmene som kommer ut av koppen og hatten er stemmer en ikke kan ta alvorlig. Det er stakkarslig (og komisk) med en hatt som sier «The art of being slave is to rule one´s master». De snakker litt for fort, ler litt for fort. Jeg får en godhet for koppen og hatten. Jeg får lyst til å trøste dem. Jeg får lyst til å ta dem alvorlig.

Tittelen på verket er norsk. Utrolig befriende at en norsk kunstner velger et norsk navn på et arbeid som stilles ut i Norge. Men samtalen mellom koppen og hatten er på engelsk. Engelsk er det urbane globale morsmålet, og for å jekke opp statusen sin er det vel greit å være på den sikre siden?

A hat, a cup. Ordene minner meg om de første ordene jeg lærte i engelskundervisninga på skolen. Jeg har et lydbåndopptak av meg selv og en venninne som øver, vi stotrer oss synkront gjennom leksa, oppdager ordene. A Hat! A cup! A bun! Hands up!

Forsiktig, gjennomsiktig
I den andre enden av rommet er et arbeid med et enda mer subtilt uttrykk. Det er «On the air» av Lars Morell. Tittelen er et vanlig uttrykk for å være på lufta, det vil si på radio. Men dette arbeidet er ikke fylt med lyd av noe slag. Det er tvert i mot helt stille. Det er nesten usynlig, som luft. Når du står utenfor og ser inn vinduet kan du komme til å tro at rommet er tomt. På dager med mange folk vil det fylles av folk, blikk, stemmer. Du vil studere veggene for å få øye på noe som henger der. Så vil du studere golvet. Hvis du står slik at lyset reflekteres på den rette måten vil du legge merke til arbeidet, hvis ikke vil du lure på hvorfor en del av rommet er strippet. Kommer du inn i rommet med våte sko kan det være vanskelig å få øye på det. Dine fotspor vil blande seg med det. Det er et arbeid som har lagt seg flat. Du vil trampe på det.

Helt konkret: arbeidet består av blanke fotavtrykk på golvet. Ikke spor etter en naken fot, men etter noe som ser ut som spor etter en sneakers i størrelse 45 ca. Noen (en mann?) har satt spor etter seg. Jeg må undersøke hva som har skjedd. Jeg vil forsøke å gå i denne personens fotspor. Kanskje har sporene blitt danset fram? De ligner litt på illustrasjoner i instruksjonsbok for dans. Jeg prøver å gå etter, men gir opp. Det går ikke an å følge i disse sporene. Det er uregelmessig og ulogisk rekkefølge på skrittene. Det ser ut som rester etter noen som har bevegd seg rundt i rommet. Det ligner noe som er flyktig og som vil fordampe, men disse sporene blir liggende til de blir pellet bort.

Det ser ut som restene etter regnvåte skritt. Tikk takk, det regner i dag. I denne tid der regn og vann er motiv for dommedag. Isen som smelter, havene som stiger, vannet som til slutt vil overmanne oss. Menneskene etterlater seg et fotavtrykk av vann på linoleum.

Arbeidet får publikum til å gruble over hvor verket befinner seg, de må undersøke rommet for å finne det. Slik blir også de tomme veggene og vinduene, samt lysets refleksjoner på golvet en del av verket. Utenfor er det snø, slaps, kald mars.

Skriften på veggen
Jeg beveger meg videre inn i rommet, og må gni meg i øyenene. Har jeg havnet midt inne i et Allen Ginsberg-dikt? Et amerikansk flagg, tusjtegninger, tekst og slagord på veggen, popart-kunst og et gammelt brød er satt sammen til en installasjon. Former gjentar seg, kurver og flater. Her er både vegger og gulv er tatt i bruk. Høyt og lavt er blandet. Installasjonen GOTPLENTY WILLHAVE MORE av Ivan Galuzin består av objekter hvis status er jekket opp eller ned, og som er brutt ned på ulike måter. I det amerikanske flagget er mønsteret er plukket fra hverandre og plassert på gulvet i tre ulike deler. Demontert, malt på lerret, omformet til tre fysiske lag oppå hverandre. Det pop-art-aktige er et tapet på en avrevet gipsplate av kunstneren Thomas Bayrle. På en pidestall ligger det gamle brødet, et halvt år gammelt. Det ser ut som om det er malt med grønt i furene, men det har malt seg selv med mugg. «Gi oss i dag vårt daglige brød», tenker jeg. Brødet er en metafor for det aller nødvendigste, basisbehovene, næring, lønn og penger. Jeg observerer ordene «Pile of crap» i et annet bilde – hele kroppens kretsløp er altså representert i installasjonen. Mat og møkk. På en annen pidestall er de vitale målene til den nye Hamsunmynten notert ned: Det som i ytterste konsekvens er produktet av at kunstneren selv kan være en en salgbar vare: Som hodet på en mynt. Selv om man er en kontoversiell kunstner. Som Hamsun. Store tekstflater på veggen roper. (Når jeg leser noe som er skrevet med store bokstaver, så ROPER det i hodet). EMBRACE ME BEFORE I GET FAMOUS. Skriften på veggen renner ut av seg selv, svart. Som mascaraen som er i ferd med å renne av i regn eller gråt. Eller fordi de er skrevet fort, med alt for mye maling på penselen.

Fra Wikipedia: «Uttrykket Skriften på veggen betyr i dag et ondt varsel om undergang; eller slutten på en organisasjon eller aktivitet. Når noen kan "se skriften på veggen" innebærer det at de har evnen til å forutse (ikke nødvendigvis på overnaturlig vis) en uunngåelig tilbakegang og ende. Det er blitt for sent.»

Hva er det som går mot slutten? Åpningskvelden har Ivan Galuzin hatt en opplesning i utstillingsrommet. Jeg kan ikke gå den dagen, jeg får derfor ikke overvært seansen. Et videopptak blir lagt ut på youtube, så jeg ser det i etterkant. Scenen er som følger: Galuzin har blå dress. Han har et brev i hånden. Han sier at siden han er i Trondheim vil han lese en tekst som hans forhenværende stefar har skrevet i anledning begravelsen til en tante på Snåsa. Galuzin forsøker å lese på dialekt. Hele livet til tanten blir kronologisk fortalt i gravtalen. Det er en historie om nøysomhet og strev, sykdom og trange kår, men også en historie om et menneske med stor varme og omsorg for familien. Nekrologen avsluttes med henvisninger til bibelsteder. Gud er med andre ord innført i gallerirommet via nekrologen til Malmfrid Elfrida Valskrå. Framføringen av teksten er nokså nøytral. Hva er motivasjonen for å lese den? Jeg forsøker å liste opp noen grunner som kan være aktuelle:

A) Å fortelle historien om Malmfrid? («Jeg leser denne nekrologen fordi jeg vil fortelle historien om Mennesket Malmfrid. evt Det Vanlige Mennesket Malmfrid (=den ikke-berømte)»
B) Et morsomt stunt? («Jeg ha ha ha, fant denne nekrologen, om denne ho ho ho totalt perifere distriktspersonen (attpåtil fra det for tiden sagnomsuste Snåsa»))
C) Det er en historie om framveksten av det moderne Norge («Jeg viser dere herved overgangen fra det som nærmest er naturalhushold til modernitet»)
D) Det er en påminner om andre rom der noe framføres, i dette tilfellet kirkerommet/gravtalen.
E) For å minne om det religiøse aspektet ved menneskets tilværelse.
F) Det er historien om et menneske med sterk tilhørighet til et sted, i kontrast til Wim Wenders-sitatet på veggen, som reflekterer hvordan det postmoderne mennesket tenker: «REMEMBER, I´M AT HOME/NO PLACE/NO HOUSE/NO COUNTRY»

Tilfeldigvis er min egen mor fra Snåsa. Tilfeldigvis har jeg, som Ivan Galuzin tilbragt sommerferier og juleferier på Snåsa. (I motsetning til han syntes jeg ikke det var trist). Tilfeldigvis var min bestefar, John, i samme generasjon som Malmfrid Elfrida Valskrå. Jeg får dermed godhet for henne, et menneske som ligner et jeg har elsket. Bestefar arbeidet som tømmerhogger og snekker i hele sitt liv. Han plukket bær om sommeren, fisket ørret i sjøen og satte feller. Allerede som sjuåring måtte han ut og gjete kyr på fjellet. Han fortalte meg at han stilte seg opp bak kyrne når de pisset, for å varme føttene sine. Det er dette Malmfrid og John kom fra, og som vi, publikum, også kommer fra, en generasjon eller to tilbake. Tilfeldigvis er jeg hjemme hos mine foreldre da jeg ser videoklippet. Jeg spør mamma om hun kjenner Malmfrid. Det gjør hun ikke. Alle på Snåsa kjenner hverandre. Jeg blir dermed et øyeblikk usikker på om Malmfrid noengang har eksistert. I samme slengen ber jeg mamma se på videoen.

Reaksjoner notert mens mamma ser video:

«Hvorfor leser han dette i et galleri?»
«De som hører på ler av det, er det meningen?»
«Er ikke dette litt respektløst overfor hun som er død?»

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg må gruble litt. Hun er jo historien om en tid (og et menneske) som er brutt ned, avsluttet, lik flere av objektene i installasjonen, men blir det ikke litt søkt å ta med en nekrolog fra det virkelige liv? Jeg kommer fram til at alle punktene i A)B)C)D)E)F) kan gjelde som motivasjon for å lese teksten. GOTPLENTY WILLHAVE MORE. Det trenger ikke være plenty penger det er snakk om. Burde virkelig Malmfrid være kunstnerens «MORE»?

Det finnes en mørk krok i et hvert hjem
Jeg innrømmer det: Jeg var ikke på vei for å se utstillinga en siste gang den dagen det brant. Det stemmer at jeg var på vei ned Innherredsveien, at jeg stoppet opp, alt det andre stemmer. Jeg lette etter noe som kunne binde sammen teksten om utstillingen. 100 mennesker måtte evakueres den dagen. Ulovlige hybler, spekulasjon. Hurra, jeg fant linken.

Tidligere hadde jeg prøvd å komme i kontakt med ordet «spekulasjon» ved å lage anagrammer over ordet. Jeg fikk fram ordene pek, lek, se, julekos, aksjon, oljens uskap. Morsomt nok, men det var et dødfødt prosjekt. Jeg gikk over til å beskrive gallerirommet så nøytralt jeg kunne:

«Scenen er satt. Den er av grå linoleum og hvite vegger. Hvitt tak, store vinduer mot gata. Lyset inn gjennom vinduet. Gata, parken, folk som passerer. En kontorpult. En vakt. Det foregår noe i tre ulike deler av rommet. Men også utenfor utstillingsrommet
I overgangen til utstillingsrommet
Inne i utstillingsrommet
På vei ut av
På vei
På vei forbi
På vei hjem
Flyten av folk, av penger
Flommen av inntrykk
Pengehavet, meningshavet
Den som ser
Kler av og på seg
Sporene på gulvet
Flagget kler av seg, veggen kler av seg bildene. Gjemmer sin dårlige selvtillit bak eller under noe
Brødet, mynten, slagordet
Hva sier denne gjenstanden?
Hvem snakker?
Til hvem?»

Som så ofte skjer når jeg skal skrive slik type tekst: det sklir ut i (dårlig) poesi fordi jeg kjeder meg, mister konsentrasjonen. Under skrivinga av denne teksten har det skjedd kanskje tredve ganger, det ender i litt av et redigeringsarbeid, jeg må klippe og lime for å få det hele til å henge sammen. Det er virkelig en anstrengelse å få til flyten i en hel tekst. Men så kom brannen og reddet meg. Og da kunne jeg flette inn det med industriarbeidere og AHA! Arbeidene står på gulvet og da... på gølvet! Og da blir det gøy å skrive, når jeg vet hva rammen skal være. Men kanskje hadde jeg ikke behøvd denne rammen? Eller de små anekdotene jeg har flettet inn. For at DU kjære leser, skal kjenne deg igjen, slik at du leser ferdig teksten. Gjenkjennelse som en spekulativ strategi:

Kjenner du noe nå? Enn nå?

Enn hvis jeg gjør sånn, blir du rørt da?